Vårt vern mot vold

Blomsterhavet ved Rådhusplassen i dag

Jeg skal ikke forsøke å komme med flere kloke ord enn de som er sagt av så mange andre de siste tre dagene. Aldri tidligere i mitt liv har jeg lest, hørt og sett så mye vakkert. Så mye klokt. Og alt det oppi den vondeste kollektive smerten vi har opplevd i nyere tid. Verre enn det vi noen gang kunne tenke oss.

Men alt det flotte, og alt det vonde, trenger en kommentar. Skrivelysten kaster seg over meg igjen, slik som den gjør med så mange andre i denne vanskelige ettertiden. Jeg har aldri lagt skjul på mine verdier. Min tro på mennesket. Godheten i mennesket. Etter at jeg meldte meg ut av statskirken har jeg alltid sagt: jeg tror ikke på Bibelen og den Gud som beskrives der – men i likhet med de kristne tror jeg på mennesket og den godhet som finnes i oss. Jeg trenger ikke å lete noe annet sted, ikke i en bok ei heller i en bygning. Jeg trenger bare å se og høre alle de gode verdiene, handlingene og tankene. Jeg trenger bare å oppleve kjærligheten og godheten. Det er min religion.

”Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd”

Derfor er jeg ikke overrasket, men kanskje heller litt perpleks og overveldet, over vårt kollektive svar på de grusomme gjerningene som ble gjort mot oss på fredag. Jeg har en bunnløs tro på godheten i mennesket, i ALLE mennesker. Men at den skulle stå fram så intens og så konsekvent som det den har gjort de siste to dagene har vært over enhver forventning.

Norge etter terroren er lettere å se for seg nå. Klarer vi å beholde fokus der vi har plassert det nå – på mer demokrati, mer åpenhet og mer toleranse – har vi gitt oss selv rett. Gjerningsmannen representerer bare en politisk og ideologisk galskap som vi lærer av. Vi lærer at intoleranse ikke er veien å gå. Vi lærer at vi må omfavne forskjellene og samtidig respektere hverandre. Det multikulturelle samfunnet blir sterkere av dette, fordi vi kommer nærmere hverandre. Jeg gleder meg til å tilbringe resten av mitt liv blant mennesker som er så fantastiske som de jeg møtte i Oslo i dag.

Glem aldri hvilken pris vi har måttet betale for intoleransen.

”Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen”

Nordahl Grieg, Til ungdommen

Skriveglede, tidsklemme og skumle folkevalgte

Jeg har ingen intensjon om å avslutte denne bloggen. Tvert i mot. Men skrivegleden kommer som bølger, noen er overraskende store og altoppslukende mens andre flater ut jo nærmere de kommer land. Tekstene som dukker opp i hodet kan være massive og uforglemmelige. Da er det lett å få dem ned på dette elektroniske papiret når kveldsroen er på plass i hjemmet. Andre ganger kommer tekstene og ordene som eksplosjoner i hodet, deilig poengterte og reflekterte, for så å bli til en suppe av usammenhengende tanker i dét de skal omgjøres til det skrevne ord.
 
I mitt første blogginnlegg så jeg tilbake på det siste året, og så et liv som var i ferd med å bli det jeg har jobbet så målrettet for de siste tre årene. Endelig var kjæresten på plass ved siden av meg etter to år med avstand, og vi startet vårt liv sammen. Etter to måneder i vårt nykjøpte, herlige hjem, ble vi nødt til å ta beslutningen om at han skulle flytte bort på grunn av jobb. Det var en god beslutning i et langtidsperspektiv, men en trist og tung beslutning å ta med tanke på at 2011 skulle bli enda et år med savn, reising og lange telefonsamtaler. Men hva gjør man ikke for alt det gode som skal komme.
 
Aleneansvaret for det som var vårt liv, med hund og hjem og jobb og sosialt liv, er nytt og ukjent for meg. På papiret ser det uproblematisk ut. Men som en representant for dessertgenerasjonen og selverklært livsnyter er jeg uvant med mye ansvar og omfattende hverdagsrutiner. Jeg har aldri vært særlig god på langtidsansvar og varige rutiner. Det må være noe av det kjedeligste som finnes, tenker jeg nå. Men dette er vel det voksne livets skole, og før eller siden er det like normalt som noe annet.
 
Nå har vi kjøpt bil til mitt bruk, og dessertbarnet i meg er strålende fornøyd. Også er det forhåpentligvis bare fem måneder og 28 dager igjen til min lille familie er gjenforent for godt. Innen den tid har jeg et håp om at kjedsomheten knyttet til aleneansvaret skal vike plass for skriveånden igjen. Den som ligger der og venter på å komme tilbake, full av nye ideer, tanker og budskap.

I mellomtiden kan jeg rette oppmerksomheten mot mitt forrige blogginnlegg, som kanskje er mer aktuelt nå enn noen sinne etter FrPs landsmøte i helgen. Det er sjeldent jeg blir så skremt og urolig som når jeg hører Tybring-Gjedde snakke om innvandringspolitikk. La oss håpe det er mange nok der ute som kjenner igjen kunnskapsløs stigmatisering og talltriksing når de hører det – og som forventer litt mer enn nettopp det av andre. Og som forventer mye mer enn det av våre folkevalgte.

Så enkelt. Så godt?

Hvor godt hadde det ikke vært. Å ha en enkel sjel. Å ikke forvente så mye av menneskene rundt seg. Å ikke forvente høye moralske verdier. Eller medmenneskelighet overfor dem man ikke kjenner. Å ikke føle trangen for å ha forståelse for mennesker som er ”annerledes”. Hvor godt hadde det ikke vært å ikke bry seg om hvordan de rundt deg ser på verden. Hvordan de snakker om verden.

Christian Tybring-Gjedde. En enkel mann med en simpel sjel.

Hvor deilig hadde det ikke vært. Å ha en simpel sjel.

Tenk så mange færre bekymringer man hadde hatt. Tenk så mye mer tid og energi man hadde hatt til å glede seg over og bry seg om de nærmeste. De som er inni varmen. De som stort sett ikke er ”annerledes”.

Men sånn er det ikke. Jeg er ikke enkel. Jeg krever og forventer. Jeg blir skuffa. Jeg blir lettet. Jeg føler meg sviktet på vegne av de jeg ikke kjenner. De som er ”annerledes”. Jeg vil ikke være med å bygge en verden av fordommer og mistillit. Eller det som verre er: likegyldighet. Jeg nekter å ty til det selv. Jeg visner inni meg når menneskene rundt meg gjør det – så lett, så bekymringsfritt. Så enkelt.

Det handler om de nye

Legger inn et utdrag fra kong Haralds nyttårstale. Spør du meg, er det vanskelig å finne en bedre oppskrift for å sikre et bedre fremtidig samfunn for oss alle. Det er neste generasjons voksne, foreldre, arbeidstakere og beslutningstagere vi snakker om her:

 ”Vårt aller største ansvar gjelder barna. Også dette året har vi blitt opprørt over historier om barn som har det vondt fordi voksne ikke klarer å ta vare på dem. Dette er oversette barn. Selv i Norge blir barn født inn i svært forskjellige forhold. Akkurat dét er vanskelig å påvirke. Men det vi kan gjøre noe med, er å gi dem likere muligheter. Av og til er den ene helt avgjørende i et barns liv: En lærer, en nabo, en fotballtrener, en helsesøster, kan alle være den ene. Vi må tørre å bry oss – og heller tåle å bli beskyldt for å blande oss. Mange av dem som i dag sliter med rusproblemer har opplevd å bli oversett eller misbrukt som barn.

Skolen kan være en livsviktig instans på veien. Derfor er det alvorlig når unge ikke fullfører skolegangen. Da mister de båd
sikkerhetsnett og fremtidsmuligheter – og blir dermed ekstra sårbare. Vi må gi barn og unge trygghet så de kan vokse opp med tro på seg selv.

Vil vi vokse som mennesker, må vi bry oss utover våre egne nære anliggender.”

Ny: fersk, nylaget, nyplukket

Hvert år omfavner vi hjertelig det nye året. Det er bra.Hvorfor er vi ikke oftere slik mot andre nye ting? Foto:Ambro

Et nytt år står for dørene. I følge synonymordboka på nett betyr “ny”: ferskt, frodig, grønt, nylaget, nyplukket og rått.

Tenk! Vi skal få et helt nylaget år! Nyplukket, bare for oss. Som vi skal fylle med handlinger, ord, tanker, glede, sinne, sorg, latter, tårer og så mye mye mer. Som vi skal koke og tilberede, fra rått til godt. Noe nytt.

 Mitt forrige innlegg var litt sinna. Jeg var irritert, frustrert og sliten. Blant annet over alle de menneskene som er redd for det nye. Som frykter det. Ikke vil anerkjenne det. Kritiserer det. “Bare vi beholder alt litt mer som det var før, så blir det bra skal du se” tenker mange, eller så snakker vi det som er godt og gammeldags norskt. Det nye og norske er så skummelt. Vi må ta tak i alt dette nye og trekke det litt tilbake. Det gamle var jo så mye bedre.

Det er noe i det. Det nye er ofte litt skummelt. Det fører med seg alt det ukjente. Det man ikke føler at man vet noe om. Det som er ukjent framprovoserer ofte usikkerhet og utrygghet. Når folk er usikre og utrygge blir de ofte opprørte, skeptiske og kanskje sinte. Når man blir opprørt, skeptisk og sint er det lett å stigmatisere og kritisere det nye. Greit nok.

Men hvorfor er det slik at med en gang vi snakker om et nytt år – er alle så positive. “Nytt år, nye muligheter”, kommer nok til å være en gjenganger på den gjengse norske Facebook-profil om et par dager. Håpet og forventningene om alt det gode som skal eller kan komme i det nye året overskygger tanken på det vonde og triste som med samme sannsynlighet vil skje. “Bra!”, tenker jeg. Det kan da ikke finnes en bedre måte å bidra til den generelle samfunnsstemningen enn å glede seg over det nye. Å rette oppmerksomheten mot alle de mulighetene det gir oss. For gudene skal vite at vi alle vet at det kommer til å skje fryktelige ting i 2011. Kanskje like mye, eller kanskje mer, enn i 2010. Men hvis jeg spør deg hvorfor du ikke fokuserer på det fryktelige som kommer til å skje, hva sier du da?

Det er mitt nyttårsønske. At jeg skal oppleve at flere mennesker rundt meg begynner å se på det nye Norge slik de møter ethvert nytt år. Med glede. Med forventning. Blandet med forståelse for at inget godt kommer uten noe vondt. Det er jo tross alt verden vi snakker om her. Verden består av motsetninger. Hadde det ikke vært motsetninger, hadde det heller ikke vært noen
nyanser. Alle de vakre nyansene. De som gjør livet verdt å leve.

Bare ha litt nåde. A little grace. Kanskje du oppnår et godt nytt år?

I 2011 skal jeg forsøke å kaste vekk janteloven. Den deilige særnorske tradisjonen. Jeg skal faktisk gjøre det allerede i dag, ved å legge til en liten låt sunget av undertegnede: Amazing grace.

Ble du skremt nå?

Foto: birdonarock

“Prejudice cannot see the things that are because it is always looking for things that aren’t” (ukjent forfatter)

Det begynner å bli noen dager siden jeg postet noe på bloggen min. Det var ikke helt etter planen. De siste dagene har gått til julegaveshopping, juleavslutning og andre juleting. Forkjølelsen smyger seg hurting innpå også, og jeg passer iherdig på å unngå den før jul. Favoritthøytiden min skal ikke bli ødelagt av noe slikt!

Det som derimot klarer å ødelegge den litt, er vår herlige tabloide dagspresse. Jeg blir så sliten. I løpet av de siste årene, men kanskje spesielt dette året, har jeg gått og kjent på en kvelningsfølelse som blir sterkere og sterkere. En følelse av at verden rundt meg snurper seg sammen. Til den blir en liten boble av fordommer og skepsisk. Og skremselspropaganda. Jeg blir så sliten av å tenke på konsekvensene av dette. Det tapper meg for energi når jeg tenker på hva dette er med på å skape. En verden jeg ikke ønsker å ta del i. Men jeg må. Jeg må det kanskje enda mer nå.

Jeg er ingen mor Theresa. Ei heller en reddende engel. Jeg gjør mye jeg ikke liker. Jeg bruker for mye strøm. Jeg elsker å dusje i timesvis. Jeg kildesorterer ikke. Jeg har aldri kjøpt et =Oslo-blad, selv om jeg har blitt tilbudt det flere titalls ganger. Jeg har heller aldri gått og kjøpt en kopp kaffe til de som står og selger disse bladene i -2o grader. Jeg elsker å bruke penger på meg selv. Jeg kaster bort masse penger på ting jeg ikke på noen måte trenger.

Jeg har også fordommer. Jeg har fordommer mot fryktelig snobbete mennesker. Jeg har fordommer mot de som ikke er høflige. Jeg har fordommer mot de som er selvgode og arrogante. Jeg har fordommer mot de som aldri eller sjeldent tenker på andre enn seg selv. Jeg har fordommer mot de som aldri eller sjeldent tenker på alle de menneskene der ute som har det mye verre enn dem. Jeg har fordommer mot de som ser ned på andre på bakgrunn av religion, seksuell orientering, hudfarge, dialekt, aksent, nasjonalitet, etnisistet. Mange av disse menneskene kan gjøre meg skikkelig sint.

Voltaire sa en gang: “Prejudices are what fools use for reason”

Men før jeg lar meg selv bli sint, så tar jeg et ordentlig oppgjør med meg selv. Jeg tenker: “Anette, hvorfor føler du dette? Hva er det du egentlig reagerer på? Hvor kommer den informasjonen fra? Er det grunn til å være skeptisk til informasjonen? Og hvorfor reagerer du egentlig på det? Hva er konsekvensene av din reaksjon? Vil det føre til noe bra? Er det rettferdig? Kan du forholde deg til dette på en annen måte?” Ofte må jeg ta meg selv sammen. Jeg ser kanskje at jeg reagerer på noe som er litt skjevt fremstilt. Eller jeg tenker at jeg ikke tilfører verden noe godt hvis jeg reagerer med aggresjon og sinne. Da vil den ignorante fortsette å være ignorant, fordi jeg ikke gir han eller hun noen grunn til å ikke være det. Og den frekke vil fortsette å være frekk, fordi han eller hun har enda en grunn til å være frekk. Da må jeg forsøke å tilnærme meg disse menneskene på en annen måte. Andre ganger synes jeg det er helt rettmessig å vise at jeg er sint og frustrert. Enten fordi jeg må rope høyt for å bli hørt. Eller fordi dette er mennesker som bryter med helt grunnleggende etiske verdier, og som trenger å se alvorligheten i det.

Dette er kanskje ikke en perfekt selvrefleksjon. Men det er i hvert fall en form for refleksjon. Min kvelningsfølelse har oppstått fordi jeg mangler å se, høre eller forstå at folk flest også gjør seg slike refleksjoner. Jeg leser den tabloidiserte pressens skremselspropaganda, og tenker: “haha, de tror vel ikke at jeg ikke gjennomskuer de store overskriftene?” Men… gjør dere andre det? Jeg vet at det er mange som gjør det, men jeg higer sånn etter å høre noen si at de gjør det! For i det siste har jeg hatt så mange samtaler med voksne, smarte og oppegående mennesker som har slukt VG og Dagbladet RÅTT. For ikke å si TV 2-nyhetene! Og nå har NRK-nyhetene blitt nesten likedan. Jeg kveles.

Informasjonen virker ikke fordøyet en gang. Jeg hører snakk om ekstreministene som infiltrerer Norge, de flotte norske verdiene som er i ferd med å forsvinne, de kriminelle innvandrerne, de maktsyke og korrupte politikerne, den pengesugende og kyniske staten Norge. “Jeg hørte ditt”, og “jeg hørte datt”, og “nei nå må det bli slutt på detta”, nei sånn kan det ikke fortsette”, “nei nå må vi ha en forandring”, “uff og huff, hvordan skal det bli med verden”.

HALLO! Er det noen der ute?

Noen som evner å se dette i perspektiv? Noen som kan nyansere dette litt? Noen som kan sammenlinge oss med andre land? Noen som kan se tilbake på historien og lære av den (har svartmaling og stigmatisering noen gang egentlig fungert)? Noen som kan tenke problemløsende – i stedet for problemorientert? Noen som kan gjøre en analyse av hva slags tiltak som funker best for å møte de utfordringene vi har? Er ikke idealet egentlig en harmonisk sameksistens? For jeg er HELT sikker på at utfordringene ikke blir noe færre når vi alle ukritisk sluker de store, svarte overskriftene om alle de grusomme menneskene vi må være redde for.

Det står så svart på hvitt. I en verden full av nyanser. Begynner den gjennomsnittlige menneskelige hjernen å miste sansen for nyanser?

Nå er jeg bombastisk. Jeg vet det. Men det er fordi jeg er sint. Mange vil også si jeg er naiv. Til dem vil jeg si at jeg kommer sterkere tilbake i neste innleggene om dette temaet. For dem blir det flere av.

Det handler om mennesket

Det er rart med det. Det er enda to uker til jul, men allerede er vi dypt inne i problemstillinger knyttet til julaften. Allerede tenker vi på de som ikke kommer til å ha det like bra som oss i jula. Det er bra.

Julefilmen du bør se

Jeg registrerer at det forrige blogginnlegget mitt ble godt mottatt. Det sier mye. Det sier mye om mine venner på Facebook. Men det sier også mye om oss mennesker generelt. Jeg er helt sikker på at det ligger noe der dypt inni oss. En type medfødt medmenneskelighet som gjør at vi alltid vil ha en tanke inni oss. Tanken på de som har litt mindre enn oss. Jeg tror nemlig ikke at dette med medmenneskelighet og nestekjærlighet bare handler om å være norsk og priviligert. Ei heller handler det om religion. Det handler om så mye mer enn det. Det handler om mennesket.

Jeg har nettopp vært på kino. Jeg så en film som handlet om mange av de menneskene jeg refererte til i mitt forrige blogginnlegg. De som ikke gleder seg til jul. De som opplever julen som en påminnelse på det de ikke har. Savnet. Den var så menneskelig. Så ekte. Med en herlig mørk humor. Som evnet å se det humoristiske i alt det som egentlig er bare er vanskelig. For en deilig film. Jeg merker at jeg har litt lyst til å rope “hurra!”.

Takk til dere som viser nyansene. Som formidler livet slik det en gang er. For er det ikke vakkert? Det som ikke er Hollywood-glasert. Eller som ikke er så kunstnerisk at ingen skjønner bæret. Takk til de som forteller de ekte historiene.

Filmen er “Hjem til jul”. En nydelig norsk film. På kino nå.

En gledelig jul

Foto: Tom Clare

Jeg gleder meg til jul. Jeg gleder meg skikkelig til jul. Julen forbinder jeg med en knitrende peis, ullsokker, varme pledd, nydelig musikk, en kopp te, mennesker jeg er glad i, total avslapning og giverglede. Og sånn er det. I hvert fall en dag eller to. Også kommer familiemiddagene, venners fester, noen arbeidsdager, nyttårsaften. Men kos er det.

Det blør i hjertet mitt når jeg tenker på alle de som ikke ser mot en god jul. En varm og trygg jul. De som kjenner på kroppen allerede nå at de må være sterke. Bare holde ut. Enten det er barn i en vanskelig familiesituasjon, noen som må feire første jul uten eller siste jul sammen med en de har nær, eller de som går mot en ensom jul. De som har det vanskelig i hverdagen, har det alltid aller tyngst i slike høytider. Og ofte er jula den aller vanskeligste høytiden. Fordi jula ofte handler om alt det de ikke får oppleve. Det trygge, varme og gledelige.

Mamma pleide alltid å si at det var de dagene som ikke var hverdag, som var tyngst. Da var ikke butikkene åpne til normal tid, andre tv-programmer ble sendt, og folk rundt henne virket lykkeligere enn normalt. Hun følte at det bare forsterket hvor alene hun var. Det var disse dagene det var vanskeligst å holde seg unna pillene. De som fikk henne vekk fra virkeligheten. Som gjorde at dagene gikk litt fortere forbi. Smerten forsvant. Problemet var at det ofte gjorde dobbelt så vondt når hun kom tilbake til livet igjen.

Mamma var det lille barnet som forsøkte å kjempe seg gjennom høytidene. Hun gjorde det på sin måte.

Tenn et lys i jula. For alle de som ikke får en gledelig jul. Foto: Chris Sharp

Denne julen, som alle juler før denne, er det tusenvis av barn rundt omkring i dette landet som også må kjempe seg gjennom høytiden. De må kjempe hardt for å komme seg helskinnet gjennom en høytid preget av foreldrenes rusmisbruk. Misbruket som alltid blir verst i høytidene. Disse barna gleder seg ikke til jul. De må bruke adventstiden på å samle krefter. De må bruke julefeiringen i barnehage og på skole til å lære seg hva den gode, trygge julen er. I hvert fall hva den skal være. For når dagen kommer er den ofte svært annerledes. For dem er ikke jula barnas høytid. For dem er det rusens høytid.

Også blant barn med foreldre som ikke er rusmisbrukere i ordets forstand, er det mange som gruer seg til jul på grunn av foreldrenes økte alkoholinntak. Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS) anslår at rundt 200.000 barn som gruer seg til jul. Det er mange det. Det er flere enn vi har studenter på norske universiteter og høgskoler. Det er like mange som døde etter jordskjelvet på Haiti. Det er nesten seks ganger så mange mennesker som folketallet i Lichtenstein.

I jula går mine tanker til disse menneskene. Og spesielt til disse barna. Jeg skal ikke sørge for dere. Men jeg skal sende dere varme. Jeg skal håpe for dere. Og jeg skal love dere at jeg i det nye året skal jobbe enda litt hardere for at deres hverdag skal bli litt bedre.

Vinterlykke

Foto: www.dptips-central.com

Knas. Det knaser under de nye vinterstøvlene. Det stikker i kinnene. Brenner litt på ørene. Gatelysene skinner skarpt mot den sorte himmelen. Noen har dekorert et lite grantre med hvite julelys. Det er så vakkert. Jeg trekker pusten og lar den friske, klare luften fylle lungene mine. Knasene under skoene begynner å lyde som knitring. Snøen blinker der den ligger på bakken. Så myk. Vovsen min ruller seg i den. Bykser seg gjennom snøen, med ørene flagrende bakover. Det er nærmest så man kan se et lite smil om munnen hennes. Halen er som en pendel som har løpt løpsk.

Jeg kjenner ikke kulda lenger. Jeg bare suger til meg stillheten. Enkelheten. En spurv hopper ned på en gren nær meg. Snøen drysser ned på bakken og lager nye mønstre. Naturbildet foran meg tar pusten fra meg. Samtidig gir det meg mer livsglede enn jeg har følt på lenge. Jeg lever nå. Roen i kroppen blander seg med en overraskende glede. Vinterlykke. Så heldig jeg er.

Det vakreste kvinneportrettet du har sett

For noen uker tilbake så jeg filmen “Engelen” av Margreth Olin. En spillefilm basert på en dokumentar som Olin en gang lagde om sin beste venninne, men som ble for sterk og utleverende for å utgi i dokumentarform. Jeg har lenge ønsket å se denne filmen. Helt siden den kom på kino for over et år siden. Men jeg var redd. Redd for å møte en virkelighet som jeg kunne kjenne meg igjen i, og som kunne vekke gamle, gjemte minner.

I “Engelen” følger vi Lea gjennom oppveksten og voksenlivet. Fra hun er en liten jente som bor i et hjem med vold, seksuelt misbruk, alkoholmisbruk, og fullstendig uten faste og trygge rammer. Et usynlig barn. Til hun blir voksen og selv får barn. Og hun begynner å misbruke heroin. Med sin egen oppvekst ferskt i minne, gir Lea fra seg barnet sitt til et fosterhjem. Hun velger heroinen.

Det blir nesten en underdrivelse å si at dette er en av de sterkeste filmene jeg har sett. Jeg tror kanskje dette er så nært en spillefilm kan komme dokumentarform. Følelsen sitter fremdeles i meg nå, mange uker etter at jeg så den. Da Olin skulle begynne å filme de opprinnelige opptakene for ti år siden sa hun: “Jeg skal lage det vakreste kvinneportrettet du har sett”. Og sannelig har hun rett. Så rått, brutalt, usminket og vakkert.

Selv om jeg var redd for å kjenne meg igjen i filmen, er det på ingen måte slik at jeg har opplevd noe så ille som Lea. Jeg hadde en fin barndom jeg. Men jeg tror at alle som har hatt et nært forhold til noen som er preget av psyksisk sykdom og rusmisbruk vil kjenne seg igjen i den desperasjonen som portretteres så godt i “Engelen”. Mitt forhold til en slik person, var et mor-datter-forhold. Mamma var en fantastisk kvinne. En vakker kvinne. I årene før hun døde ble alt sakte men sikkert mer brutalt og usminket. Sårbart. Vakkert.

Det vakre ligger i det ærlige. De ekte. Jeg vet at det er mange mennesker der ute som lever med skylapper på. Som velger å ikke forholde seg til, og ofte dømmer, disse menneskene. Det vakre ligger i at disse menneskene representerer den dystre sannheten om livet.

For de som er ute etter å lære mer om livet, anbefaler jeg filmen sterkt. For de som ikke egentlig føler et behov for å lære mer om livet, anbefaler jeg denne filmen på det aller sterkeste. Jeg nærmest insisterer.

Fordi som Olin sier: “Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det”.